Don't have an account yet? You can create one. As a registered user you have some advantages like theme manager, comments configuration and post comments with your name.
Posted: Tue Mar 01, 2011 6:36 pm Post subject: Filmstafetten
På forumet til Scream Magazine har vi kjørt noe som vi kaller for månedsstafetten der en av forumets brukere tar for seg hver sin måned med filmvalg. Man bestemmer seg for et år man begynner og så går man oppover år for år til måneden er ferdig. Dermed tar man for seg filmvalg vil fremme for andre brukere. Denne måneden er det jeg som har den og da tenkte jeg at vi i samme slengen kunne prøve å starte denne tradisjonen her på Skrekkfilm.com. Dermed tar jeg første måned som blir den samme som på Scream, så gir jeg stafettpinnen videre ved månedens slutt,
Allright! Denne måneden skal bli fylt opp alt annet enn mainstream-filmer, så forvent dere ren ekstravaganse i skrekk, exploitation, sleaze, erotikk, spagetti-western, b-film- kalkuner, blod, gørr, satan og gamle kultfilm-favoritter. Ikke noe for alle, men om det bor en liten pervers jævel i deg også – så finner du nok et eller annet du liker.
1960
Vi begynner i 1960. Et fantastisk år i filmhistorien ettersom Hitchcock ga ut «Psycho» og revolusjonerte filmsjangeren med sitt uvanlige, på den tiden, manus og filmspråk. Kubrick ga oss et episk mesterverk med «Spartacus» og Yul Brynner fikk vist oss at remakes faktisk kan være fett med «De syv uovervinnelige» mensJohn Wayne satt på seg Crocket-lua i «The Alamo». En mer undervurdert klassiker som ikke står tilbake for de nevnte filmene her er dog «The Time Machine» av H.G. Wells. Må bare digge de nye menneskerasene Eloi og Morlocks. Se den alle sci-fi-fans!
Innenfor mer underground har vi også noen perler. Vincent Price i den nydelige Poe-klassikeren «House of Usher» laget av Roger Corman, mens Mario Bava ikke var noe dårlige med «Black Sunday». I tillegg har vi «Village of the Damned» for fans av 50-talls sci-fi. Filmsnobber vil nok dog heller se den flotte franske klassikeren «Eyes Without a Face» eller den radikale «Peeping Tom» som ble for sterk kost i 1960 og kostet derfor regissør Michael Powell karrieren hans.
Vel, nok babling og vi hiver oss over dagens valg.
13 Ghosts (1960)
Grunnet til at valget falt på denne mer humørfylte spøkelsesfilmen er fordi jeg er stor fan av William Castle. Denne karen var nemlig kongen av gimmick, og det må man jo bare elske. Året før laget han den mer kjente «House on the Haunted Hill» med Vincent Price, der han under klimaks kjørt et skjellet til å fly over publikum i kinosalen. I «The Tingler», også den med Vincent Price fra 1959, hadde han plassert buzzers i kinosetene slik at når Tingler forsvant i filmen føltes det for publikum at den kom å bet deg i ræva.
I «13 Ghosts» hadde han noe som ble kalt «Illusion-O». Dette var briller du fikk når du kom inn slik at du kunne se spøkelsene i filmen. Pretty cool. Ikke noe for alle vil jeg anta da denne er ganske chessy i dag, men en morsom spøkelsefilm det er lett å kose seg med. Styr unna remaken – den stinker.
1961
Å kalle 1961 for et stort år innenfor film vil være å drøye sannheten ganske mye. Den mest kjente klassikeren dette året er «Breakfast at Tiffany's» og den liker jeg ikke engang. Følte at manndommen min falt flere hakk da jeg så den. Vi skal heller titte nærmere hva som foregikk i undergrunnen og der har vi en del krem å by på. Roger Corman, Richard Matheson, Barbara Steele og Vincent Price slo seg sammen for å gi oss nok en Poe-klassiker med «Pit and the Pendulum». En film alle burde se da filmen er et aldri så lite gotisk mesterverk. En annen godbit er dommedagsopuset «The Day the Earth Caught Fire». Kan virke litt tam i dag, men likevel godt over seerverdig for de som digger katastrofefilmer. Hammer Horror på sin side lekte med varulvene i «The Curse of the Werewolves» med Oliver Reed pluss at de ga oss thrilleren «Taste of Fear» med geniale Christopher Lee.
På exploitation-fronten har vi også litt moro jeg må nevne. Dette året fikk vi en sexploitationrull kalt «Nude on the Moon». Filmen handler om et par forskere som har laget en månerakett og da den ene av de arver noen millioner kan de realisere drømmen om å være de første til månen uten innblanding fra myndighetene. Det fete er selvsagt at månen er bebodd av nakne damer. Vel, toppløse i hvert fall – dette er tross alt 1961. Forvent deg tafatte effekter, dårlig skuespill og absurd handling uten rot i virkeligheten. Langt i fra en god film, men er såpass sprøtt at noen har laget noe så bisart på denne tiden at man må se den. Dog kun for spesielt interesserte. Terningkast en.
Nok babling, jeg presenterer dagens valg:
The Innocents (1961)
Dagens film faller på en undervurdert klassiker. Stort sett veldig «critical acclaimed», men almenheten kjenner ikke helt til denne. Her har vi en link til forrige valg og det er spøkelsetemaet som går igjen. Ghost må hypes mer. Denne er dog ikke cheesy som forrige valg, men en meget seriøs film som satser på god atmosfære og psykologisk plott. Filmen kan faktisk være litt småcreepy om du er av typen som klarer å leve deg inn i filmer. Handlingen kan virke litt utbrukt i våre dager, men denne var tidlig ute og god som gull.
The Innocents har jeg hatt liggende på DVD en god stund nå uten å ha sett den. I det siste har jeg vært på nippet til å se den flere ganger. Skal få gjort det snart, den virker utrolig stemningsfull og bra.
1962
1962 var et flott år innenfor film da vi fikk Kubrick-klassikeren «Lolita», den flotte thrilleren «Cape Fear», «Don't Kill a Mockingbird», «Carnival of Souls» og ikke minst den første offisielle James Bond filmen «Dr. No». Flotte filmer alle sammen. En annen perle er «The Loneliness of the Long Distance Runner» som Iron Maiden har basert en låt på. Godsak det også. Roger Corman og Poe fikk ut nok en film, «Premature Burial», denne gang uten Vincent Price, men med Ray Miland i hovedrollen. Kul film det også. Polanksi ga ut en morsom kortfilm ved navn «Ssaki», så sjekk ut Youtube for den. Årets feteste dommedags og katastrofefilm er utvilsomt «The Day of the Triffids» og fans av dommedags sci-fi bør sjekke ut denne tiltross for at den har fått føle tidens tann. Den største filmen dette året var nok likevel «Lawrence of Arabia» med sitt episke preg og nesten fire timer. Tusenvis av folk deltok på innspillingene. Filmen er dog litt vel langdryg etter min smak.
En av årets viktigste filmer er dog «Mondo cane» rent filmhistorisk sett. Ikke fordi den er så jævlig bra på noen måte, men fordi den er gudfaren til en helt egen sjanger kalt mondofilmer. Dette er ganske enkelt dokumentarfilmer av den litt tvilsomme sorten. Ikke alltid, men mange mondofilmer tar for seg å vise livets tragiske sider på en mer underholdende måte. Slik som for eksempel «Faces of Death» som bare klipper sammen en masse kjipe dødsscener og lignende. På mange måter startet det hele med «Mondo cane» til tross for at det også finnes tidlige mondofilmer.
Nok babling og vi hiver oss over dagens valg:
What Ever Happened to Baby Jane? (1962)
Denne er en virkelig stor klassiker og mange her har nok i det minste hørt om den om ikke sett den. Jeg anser denne litt som skrekk-utgaven av «Sunset Boulevard» fra 1950. Som en blanding mellom «Psycho» og nevnte film. Ikke småtteri med andre ord. Filmen bæres av det utrolig gode skuespillet, der både Joan Crawford og Victor Buono er sjef i sine roller tiltross for å havne i skyggen for fantastiske Bette Davis. Dette er nok filmen som jeg presenterer i stafett som treffer filmsnobbene der ute best. En virkelig klassiker som folk burde få med seg.
Baby Jane er skambra. En visuell lekker film man kan se igjen og igjen og legge merke til nye detaljer. Den sorte humoren må også nevnes. Det er en god del å fnise av her, peker på scenene med den naive tjukkefanten som bor hjemme hos mora si. Ellers er Bette Davis fantastisk skummel som alene gjør mye av denne filmen.
Baby Jane er skambra. En visuell lekker film man kan se igjen og igjen og legge merke til nye detaljer. Den sorte humoren må også nevnes. Det er en god del å fnise av her, peker på scenene med den naive tjukkefanten som bor hjemme hos mora si. Ellers er Bette Davis fantastisk skummel som alene gjør mye av denne filmen.
Victor Buono er tjukkassen. Bra kar. Sjekk ut mer av han i "The Mad Butcher".
1963
Den soleklart beste filmen i 1963 er utvilsomt «The Haunting» av Robert Wise. A perfect 10! En spøkelsesfilm så fet av atmosfære at det gjør vondt. Selvsagt er det laget en remake som ikke holder mål, og Stephen King har en mini TV-serie basert på samme hendelser ved tittelen «Rose Red». Den er dog ganske bra. Like under «The Haunting» har vi Hitchcock-klassikeren «The Birds». Grisesfet film som gir Hitchcock sin visjon av apokalypsen. Men begge disse har dere selvsagt alle sett så ingen vits å ha de som dagens valg.
Videre har vi også flere toppfilmer som «Lord of the Flies». Fantastisk film om menneskets råskap. Og litt mer i undergrunnen har vi «X» av Roger Corman med Ray Miland i hovedrollen. Filmen handler om en eksentrisk doktor som gir seg selv røntgensyn. James Bond kom ut med den gode «From Russia with a Love Bone». Vi fikk også den herlige, varme komedien «It's a Mad, Mad, Mad, Mad World» men noen av de største komikerne fra fordums tider. Også «Pink Panther» bør nevnes innen komedie, selv om jeg ikke synes den når opp til «Mad World». Mens på action/krigs-siden er selvsagt «The Great Escape» uunngåelig å nevne.
Dette året ga oss også noen filmhistoriske perler. Mario Bava lagde «Black Sabbath» som ga navn til et av de viktigste metal-bandene ever. Også bandet Wurdulak har hentet navn fra denne filmen. Filmen er dog tre korthistorier satt sammen, og sånn sett ikke verdens mest spennende selv om den er god. Likevel den viktigste filmen dette året er lett «Blood Feast». Denne er rett og slett den første splatter-filmen noensinne laget. Regissert av legendariske Herschell Gordon Lewis. Denne er et «must see» for alle som er noenlunde interessert i filmhistorie og da spesielt skrekkfilm. Det var her det startet for alvor med blod og gørr. Eneste grunnen til at dette ikke er dagens valg er fordi filmen ikke er kjempebra. Den er litt mer «gore for gore sake» ettersom det var å sprenge grenser og provosere Lewis var ute etter. Historien kommer i annen rekke. Likevel; sjekk ut; dette er tross alt verdens første splatter.
En annen nesten like viktig film er Mario Bavas «The Girl Who Knew too Mcuh». Dette er nemlig den første giallo-filmen og banet vei for et helt ny sjanger innen skrekksjangeren. Google «giallo» om du vil vite mer. Vi skal komme tilbake til sjangeren senere i stafetten.
Nok babling, dagens valg er en ukjent perle:
The Comedy of Terrors (1963)
Vi har altså en såkalt «hidden gem» her, og derfor har naturlig nok ikke så mange av dere sett denne. Og dette tiltross for at denne filmen er en slags «clash of the titans» når det kommer til skrekkfilmikoner.
Derfor må jeg også rygge tilbake et år først. I 1962 kom det en anthology-film kalt «Tales of Terror» basert på Edgar Allen Poe, screenplay av Richard Matheson, regi av Roger Corman, musikk av Lex Baxter, med skuespillerne Vincent Price, Peter Lorre, Basil Rathbone og Joyce Jameson. Dette var altså en anthology-film der tre kortfilmer er samlet en i en. Segmentet «The Black Cat» er å anbefale, mens de andre segmentene ikke er mer enn ok.
Dermed skal vi tilbake til «The Comedy of Terror». For denne har så og si samme cast, dog ikke Corman og ikke basert på Poe. Men samme manusforfatter og komponist + skuespillerne. I tillegg har vi lagt til flere kjente skuespillere.
Regi er av Jacques Tourneur (Cat People, I Walked with a Zombie, Night of the Demon), manus av Richard Matheson (The Incredible Shrinking Man, Last Man on Earth, Legend of Hell House), musikk av Lex Baxter (Masse Mario Bava- og Corman-filmer) og skuespillerne Vincent Price (House of Wax, Edward Saksehånd), Peter Lorre (M, Mad Love, Maltese Falcon, Cassablanca), Boris Karloff (Frankenstein), Basil Rathbone (Flust av Sherlock Holmes-filmer) og Joyce Jameson (Death Race 2000).
Vi har altså de beste av de beste samlet i denne filmen. Derfor er regien utsøkt, musikken underbar, manuset er vittig og skuespillet helt strålende. Spesielt Vincent Price herjer i denne.
Historien handler om en familie som driver begravelsebyrå, men forretningen går meget dårlig. Derfor må gjengen skaffe seg kunder ved å myrde folk. Dette er altså en skrekkomedie og trykket til sitt bryst av mang en skrekkfilmfan. Denne er dog ikke noe for alle da det helt klart er en fordel å kjenne til 60-talls skrekkfilm for å få fullt utbytte av parodiene og referansene. Likevel; verdt å sjekke ut bare for Vincent Price sin del.
Baby Jane er skambra. En visuell lekker film man kan se igjen og igjen og legge merke til nye detaljer. Den sorte humoren må også nevnes. Det er en god del å fnise av her, peker på scenene med den naive tjukkefanten som bor hjemme hos mora si. Ellers er Bette Davis fantastisk skummel som alene gjør mye av denne filmen.
Victor Buono er tjukkassen. Bra kar. Sjekk ut mer av han i "The Mad Butcher".
Hmm, det gale trynet oppi fittehålet oppi trynet av en villmann har jeg sett før, ellers er jeg så full nå at jeg burde ta meg ein støyt tell. SKÅL!
1964
En av de beste filmene dette året er er fra Japan og heter «Onibaba». Kongefilm om krig og samuraier, tiltross for at den egentlig handler om sex. James Bond kom ut med en av de bedre Bond-filmene med «Goldfinger». Coffin Joe satte Brazil på kartet med «At Midnight I'll Take Your Soul». En kar så kul at han havnet på fremsiden av et Necrophagia-cover. Sergio Corbuccio og Barbara Steele kom med den gotiske «Castle of Blood». En film tydelig inspirert av mesteren Mario Bava. Jeg kommer vel heller ikke utenom å nevne Kubrick sin «Dr. Strangelove», selv om Russ Meyer sin «Lorna» er langt mer interessant av STORE grunner. Videre kom Hammer og Peter Cushing ut med «The Evil of Frankenstein», bra film dog ikke like bra som de to forgjengerne. Herschell Gordon Lewis kom med «Two Thousand Manics» og ga mer ild på bålet i splatter-genren, selv om denne er ganske tam i dag. Filmsnobber derimot vil nok like den japanske spøkelsesfilmen «Kaidan», selv om jeg syntes det var rimelig kjedelig.
Sergio Leone lagde sin første spagetti-western, eller Italio-western om du vil, med «A Fistfull of Dollars» og dermed har vi årets viktigste film da dette er gudfaren til sjangeren, gjorde Clint Eastwood til stjerne og ga Ennio Morricone sitt største særpreg. Spagetti-western hadde riktignok allerede eksistert helt siden 1959, men dette er på en måte gjennombruddet for sjangeren. Ikke min favoritt av Leone-filmene – men faen så bra likevel.
En annen film som også er veldig viktig er Mario Bava sin «Blood and Black Lace». Selv om sjangeren giallo allerede var skapt, så var det denne som definerte sjangeren.
Roger Corman og Vincent Price var produktive dette året angående sine adapsjoner av Edgar Allen Poe og lage både «The Tomb of Liguea» og «The Masque of the Red Death». Sistnevnte overgår Vincent Price seg selv i sine dialoger og Theater of Tragedy så sitt snitt i å utnytte dette i en låt kalt «And When He Falleth». Om du liker låten eller ikke er likegyldig for dialogen er så fantastisk fremført av Vincent Price at det må man høre. 4 minutter ute i låten: http://www.youtube.com/watch?v=HXniwSqBgjg Fantastisk fremførelse av Vincent Price.
Nok babling! Vi skal holde oss til Richard Matheson og Vincent Price – dagens valg:
The Last Man on Earth (1964)
Denne Italienske filmen er basert på en bok av Richard Matheson kalt «I Am Legend». Et eller annet virus har spredd seg og gjort om hele menneskeheten til vampyrer. Vincent Price er dog immun og tilsynelatende eneste overlevende i en apokalyptisk verden. Her gjør han sine daglige gjøremål som er å forske på viruset, prøve å få kontakt med andre overlevende og ikke minst overleve vampyrene. Filmene har senere blitt nyinnspilt som «The Omega Man» med Charlton Heston som også er god, som «I Am Legend» med Will Smith, som ikke er fult så god, og til slutt den mer tvilsomme «I Am Omega».
Denne filmen er faktisk uhyre viktig i historisk sammenheng. Det var nemlig denne filmen George A. Romero ble inspirert av når han lagde «Night of the Living Dead» som skulle starte en helt ny sjanger med zombiefilmer. Du kan helt klart se likheter i disse filmene og vampyrene i denne er ikke så veldig ulik zombiene til Romero. Til og med «living dead»-frasen er hentet fra denne. Det morsomme er at Romero heller aldri tenkte på sine zombier som zombier, da myten handlet om Karibien, voodoo-prester og -magi. Med «Night of the Living Dead» forandret faktisk Romero hele myten og hvordan vi tenker på zombier den dag i dag. Men alt begynte altså med Ricard Matheson og «The Last Man on Earth».
1965
Dette året var et godt år for Russ Meyer da han intet ga ut mindre enn to filmer som kan regnes som gull. «Motor Psycho» var den ene mens den andre var «Faster Pussycat! Kill! Kill!». I sistnevnte spilte legendariske Tura Santana som nylig gikk fra oss. RIP.
Ellers var Hammer Horror i slaget dette året og ga oss den flotte thrilleren «The Nanny» med Bette Davis. De ga oss ut den mystiske «Hysteria» som også er bra. De ga også ut den mer kjente «She» med Ursula Andres, Peter Cushing og Christopher Lee. Ironisk nok liker jeg denne minst av Hammer dette året tiltross for supreme casting. Kopiselskapet Amicus ga ut «The Skull» med Peter Cushing. Ei heller den mer enn grei nok.
Italienerne ga også ut mye rart der jeg finner «Nightmare Castle» med Barbara Steele som en av de beste fra den gjengen dette året. Mario Bava lagde «Planet of the Vampires», men den er litt vel cheesy etter min smak selv om den er tidvis kul. «Fists in the Pocket» er derimot grisekjedelig tiltross for at filmsnobber elsker denne.
Ellers kom James Bond ut med «Thunderball» som er kul nok, men også veldig langdryg. Roman Polanski kom ut med «Repulsion» som er veldig bra og var med i stafetten til Hlidskjalf.
Nok babling – i dag skal vi hylle spagetti-western!
For a Few Dollars More (1965)
Som allerede nevnt ga Sergio Leone ut «A Fistfull of Dollars» året før og dermed skapte han undersjangeren spagetti-western for alvor, selv om den første Italienske western allerede kom i 1959. «For a Few Dollars More» er andre del i trilogien om the man with no name, og den siste er selvsagt «The Good, the Bad and the Ugly». I dagens film har vi i tillegg til Eastwood på rollelisten fantastiske Lee Van Cleef og Klaus Kinski. For denne filmen ble det bygget en egen by kalt El Paso. Denne byen eksisterer fremdeles den dag i dag og brukes som turistmål. Byen er i dag kalt Mini Hollywood. «Conan the Barbarian» og «Mad Max Beyond Thunderdome» er blant filmene som er spilt inn der.
Sjangeren spagetti-western kommer av at disse filmene var produsert eller regissert av Italienere. Dermed ga man navn til sjangeren etter matretten landet var kjent for. Disse filmene ble som regel spilt inn i sør-Italia eller Spania. Skuespillerne kom fra hele verden, deriblant amerikanske Clint Eastwood og Charles Bronson, tyske Klaus Kinski, Italienske Franco Nero og tilogmed en nordmann i Fred Robsahm.
Den store forskjellen på vanlige Amerikanske western-filmer og Italienske var den at der hvor Amerikanerne alltid hadde helter i hovedrollene som gjorde det moralsk riktige der de reddet både byer og jomfruer helst uten å få noe som helst igjen for det, så handlet de Italienske filmene om hevn, jakt på penger eller noe med den mexikanske revolusjonen å gjøre. I tillegg hadde Italienerne mer skittne og møkkete lokasjoner og stemning i filmene sine.
De fleste har vel forhåpentligvis allerede sett denne klassikeren. Om ikke – gjør deg selv en tjeneste å se «For a Few Dollars More» i dag. Filmmusikken til Ennio Morricone er verdt det alene.
1966
Hammer Horror hadde et bra år i 1966 og ga ut blant annet «Dracula: Prince of Darkness» med Christopher Lee, «The Plague of the Zombies», «The Reptile» og «One Million Years B.C.» som er nevneverdig. I tillegg spilte Christopher Lee inn «Circus of Fear» for et annet selskap. Også den bra.
Hitchcock ga oss en godfilm med «Torn Curtain». Mens av mondofilmer fikk vi den gode «Affrica Addio» og Russ Meyer sin hyllest til kvinnen med «Mondo Topless». Mario Bava lå heller ikke på latsiden og der må jeg nevne «Kill Baby, Kill». Av klassikere fikk vi «Who's Afraid of Virginia Woolf». Bra film, men ikke helt der oppe i forhold til sitt ry. Av Amerikansk western fikk vi «El Dorado» med John Wayne. Fet film og en fin referanse til verdens beste band. Av solide kalkuner kom filmen «Batman» og den er ganske enkelt helt konge tiltross for å være dårlig. Batman hengene ut av et helikopter med en hai hengene over halve kroppen, mens Robin kommer løpende med antihaispray er ubetalelig.
Men når alt kommer til alt så var 1966 et år i spagetti-westerns navn. Etter at Sergio Leone hadde gitt ut to suksessfulle western-filmer gikk hele filmindustrien i Italia over til å produsere western. Sergio Leone selv ga ut sin magnus opus «The Good, The Bad and the Ugly». En film så sykt bra at hver gang jeg er på Metallica-konsert får jeg en tåre i øyekroken da deres faste åpning i over 20 år har vært scenen «Ecstasy Of Gold». Fra Metallica-konsert: http://www.youtube.com/watch?v=tI0TAk1e-VI&feature=related . Forøvrig gjør Metallica en egen cover av låten også: http://www.youtube.com/watch?v=Z57hyZmbE8A&feature=related
Men det var ikke bare Sergio Leone som herjet innenfor spagetti-western. Sjangeren eksploderte og det kom utallige western fra dette året. Det verste er at de fleste av disse er jævlig bra også. De fleste av dere vil nok ikke kjenne igjen titlene, men mye av musikken har dere i hvert fall fått hørt igjennom Tarantinos filmer da han stjeler som en ravn fra gamle spagetti-western.
Av gode filmer dette året kan jeg blant annet nevne «Arizona Colt», «Massacre Time», «The Big Gundown», «A Bullet for the General», «Django» og «Navajo Joe».
Nok babling, dagens valg går til Sergio Curbucci».
Navajo Joe (1966)
Det var svært vanskelig å velge mellom de fire sistnevnte filmene, men jeg bestemte meg for at Sergio Corbucci fortjente oppmerksomheten. Den mannen er nesten like god på spagetti-western som Leone selv om han alltid har havnet litt i skyggen. Problemet var selvsagt at han også har laget «Django» dette året. Jeg valgte likevel den bort siden det har fått så mye oppmerksomhet og jeg maser så ofte om den. «Django» har faktisk 31 uoffisielle oppfølgere, Takishe Miike har laget en japansk remake av filmen og Rancid har likså godt hyllet filmen med en egen låt. Visste dere forresten at Star Wars-karakteren Jango Fett har hentet navnet sitt fra «Django». Ellers kan du banne på at hver gang du ser noen dra på en kiste etter seg at det er en referanse til «Django». Danzig gjør blant annet det i en av sine musikkvideoer.
Vel, det er selvsagt «Navajo Joe» det skal handle om i dag. Filmen handler om Burt Reynolds som er en sinna Indianer som skal ta hevn over en gjeng med banditter som har myrdet stammen hans. Intet mindre enn to låter fra det fantastiske soundtracket her er brukt i «Kill Bill» og det med god grunn. Ennio Morricone er rett og slett på sitt beste her. Hovedrolleinnehaver Burt Reynolds på sin side takket ja til å være med i filmen da han trodde det var Sergio Leone som skulle regissere. Da han fant ut det var feil Sergio var det for sent å trekke seg. «It's the wrong Sergio» var en vits fra Burt som ville gå igjen under hele filmen. Navajo Joe dreper visstnok 245 mennesker i denne filmen. Ganske så bra body count ja.
1967
Spagetti-western var fortsatt på topp i 1967 og det ble spydd ut filmer som «Face to Face», «Day of Anger», «Django Kill... If You Live, Shot!», «Hellbenders» og «Death Rides a Horse». Svært gode filmer så har du lyst å gå videre inn sjangeren er disse absolutt å anbefale.
Av klassikere så kom James Bond med sin feteste film med «You Only Live Twice». Romraketter, Sexy japsebærter, ninjaer og Donald Pleasence som Dr. Evil. Hva gir du meg? Bonnie and Clyde var en flott krimfilm som kom dette året, og Walt Disney var ikke noe dårlige med «The Jungle Book». I tillegg kom kanskje en av tidenes feteste TV-serie «The Prisoner», som Iron Maiden intet har mindre en to låter basert på. Av mer komedieskrekk har vi Polanskis «Dance of the Vampires» og ikke minst den russiske «Viy». Forøvrig samme historie som «Mask of Satan» til Mario Bava som jeg har nevnt tidligere i stafetten. Michael Reeves kom ut med «The Sorceres» med Boris Karloff. Reeves er forøvrig en kar vi skal komme tilbake til senere i stafetten.
Jeg må også nevne «Dracula in Pakistan». Den første skrekkfilmen laget i Pakistan. En film jeg så på som en såpass kuriositet at den måtte jeg ha rett i DVD-samlingen da den kom ut. Ganske ok adapsjon av Bram Stokers bok er den også, stort sett bare veldig ødelagt av eviglange dansescener ala det Bollywood driver med. Forøvrig kalles Pakistansk filmproduksjon for Lollywood.
Hammer Horror på sin side lagde den svært gode «Frankenstein Created Woman» og den ikke fullt så gode «The Viking Queen». Skuffelsen på sistnevnte ligger mest i at det ikke er en ordentlig vikingfilm, men om noen Keltiske druider og noe slikt viss-vass.
Nok babling! For Hammer Horror kom nemlig ut med en til film som jeg ikke nevnte:
Quatermass and the Pit (1967)
Vi skal over fra western til science fiction horror. En sjanger som for alvor fikk sin gjennombrudd på 50-tallet da det kom utallige filmer av denne typen. Dette skyldtes av at folk hadde fått opp øynene for atomkraft ikke var bra, men man visste dog ikke konsekvensene. Dermed kunne insekter, øgler og mennesker bli megastore eller muterte ved hjelp av litt kjernekraft. Folk var livredd på den tiden for effekten og det var god tema for filmskaperne. En annen stor skrekk folk hadde på 50-tallet var romvesner. Det kræsjet jo blant annet en i ørkenen i Roswell i 1947 og dette var nemlig blitt en reel frykt fra folk. Nok et bra tema for filmskapere og kose seg med. I tillegg så var dette mange, mange tiår for vi fikk massesuggesjonen om romvesner var humanoider eller såkalte «greys» som rasen så populært blir kalt. På 50-tallet kunne romvesner være alt fra klumper til barn.
Men nå er vi altså på 1967 og ikke 50-tallet, men saken er den at i 1953 kom det ut en BBC TV-serie som het «The Quatermass Experiment», denne ble til basisen for en film av Hammer Horror kalt «The Quatermass Xperimen». Videre kom TV-serien «Quatermass II» i 1955 som ble til filmen «Quatermass 2» i 1957. I 1958 kom «Quatermass and the Pit» og da har vi endelig kommet til dagens film som fikk samme navn som TV-serien, men dog ni år etter. Noe som er flott da denne ikke føles så utdatert som de tidligere filmene i serien. Tvert imot så klarer den å bevare en flott mystikk og spenning og ikke minst er Andrew Keir konge i hovedrollen. I tillegg er Roy Ward Baker regissør, en kar som ikke trenger nærmere presentasjon for kjennere av Hammer Horror. Man trenger forøvrig ikke å se de tidligere filmene da de ikke har noe særlig med hverandre å gjøre. Ikke noe for alle selvsagt, men fans av science fiction horror bør sjekke denne ute. Rimelig kul film!
Å kalle 1961 for et stort år innenfor film vil være å drøye sannheten ganske mye...
Det er vell litt sært å si, ettersom at 61 var en kjempe godt film år, kanskje ikke like sterkt som 60. Du trekker fram Breakfast at Tiffanys men i 61 kom jo en rekke flere klasikere, som West side story, The Hustler, Judgment at Nuremberg og forsåvidt 101 dalmantinere også. Og de nevnte filmene er bare de store amerikanske, ellers fra europa kom jo filmer som Traffauts Jules et Jim, Buñuels Viridiana, Resnais I fjor i Marienbad, Antonionis La Notte, Kurosawas Yojimbo og ikke minst Francesco Rosis Salvatore Giuliano.
1968
Året 1968 var helt vanvittig innenfor film. Her kom det på rekke og rad et lass med perfekte filmer og noen nesten perfekte. Roman Polanski lagde en av sine feteste filmer med «Rosemary's Baby». En okkult film med en herlig paranoid stemning. «Planet of the Apes» er en av tidenes beste science fiction-filmer der spesielt musikken til Goldsmith er gåsehudfremkallende, samt en av de kuleste sluttene noensinne laget. George A. Romero forandret verden med sin fantastiske zombiefilm «Night of the Living Dead». Sergio Leone ga oss nok en western-klassiker med «Once Upon a Time in the West». Men disse har du selvsagt sett, så vi skal ikke dvele med dem.
Alle de nevnte er perfekte filmer i min bok, så har vi også noen like under som «2001: A Space Odyssey», «Where Eagles Dare», forøvrig nok en Maiden-referanse, kultfavoritten «Barbarella», Mel Brooks debuten «The Producers», Russ Meyers kule «Vixen!», Steve McQueens «Bullit», mens Mario Bava ga ut tegneserie-filmen «Danger: Diabolik». I tillegg kom den første norske Olsenbanden-filmen «Operasjon Egon», basert på en dansk film. God remake. Ingmar Bergman ga forøvrig ut «Vargtimmen» hvor han la samlivsdrama på hyllen og heller lekte seg litt innenfor skrekksjangeren. Dog ingen favoritt her i gården.
Spagetti-western-filmen herjet fortsatt og vi har allerede nevnt «Ond blod i Amerika», men også «Run Man Run», «The Great Silence» og «The Mercenary» må nevnes. De to siste laget av Sergio Curbucci som vi har vært innom tidligere med «Navajo Joe».Så disse anbefales på det varmeste.
Hammer Horror og Christopher Lee ga oss nok en oppfølger i Dracula-sagaen med «Dracula Has Risen from the Grave» og de ga oss også den okkulte «The Devil Rides Out». Forøvrig er avataren min hentet fra denne filmen og vi drar nok en Maiden-referanse ettersom klipp fra filmen brukes i «The Number of the Beast»-videoen og djevelen fra filmen er på scenen når nevnte låt spilles live.
Nok babling, vi skal over til Vincent Price og heksejakt!
Witchfinder General (1968)
Denne filmen burde ikke være fremmed for metal-fansen da vi har et NWOBHM-band oppkalt etter filmen og i tillegg har Cathedral en låt kalt «Hopkins «The Witchfinder General» og «Electric Wizard en låt kalt «I, The Witchfinder» og det er bare et spørsmål om tid før Devil vil gjøre noe lignende.
Filmen var sterk kost for sin tid og ble av Engelsk sensur klippet med hele fire minutter. Dette til den meget unge regissør Michael Reeves store fortvilelse. En kar som var veldig bestemt på hvordan han ville ha sin film og var ikke redd for å bosse veteran Vincent Price rundt. Dette likte den legendariske skuespilleren dårlig og sa til Reeves «How many movies have you made?» Reeves responderte kjapt «Two good ones» og Vincent Price lo så tårene trillet. Dette ble dessverre den siste filmen til Reeves da han døde kun 25 år grunnet alkohol- og pillemisbruk.
I senere tid ser Vincent Price på denne som en av sine beste skuespillerprestasjoner. Og det er vel ikke til å unngå at han gjør mye av filmen. Men også historien og regien er på topp her, så forvent deg en fantastisk oppvisning i heksejakt.
1969
Et av årets høydepunkter kommer faktisk i litt russisk animasjon. Nemlig fra en kar som heter Vinni-Pukh. Dette er den russiske utgaven av Ole Brum. Det kule med denne karen er at han går rundt i skogen å synger på russisk, og når man synger på russisk så høres det egentlig bare ut som om man går å roper. Sjekk ut: http://www.youtube.com/watch?v=HcIiwmclfvw
Ellers har vi den flotte klassikeren «Easy Rider» med Peter Fonda og Dennis Hooper. Fet film. Sam Peckinpah ga ut «The Wild Bunch» som er en utmerket western-klassiker. Tsjekkia skulle ikke være noe dårligere og kom med «The Cremator» som filmsnobber elsker, men jeg personlig finner en smule kjedelig. Hammer Horror ga oss nok en Frankenstein-oppfølger med «Frankenstein Must Be Destroyed». God, men ikke blant de beste i serien. Mens Hitchcock skuffet stort med filmen «Topaz».
James Bond skuffet også stort med å skifte ut Sean Connery med George Lazenby. Resultatet ble en veldig uvanlig James Bond som ikke var i nærheten av den sjarmen og heltemotet som ved tidligere filmer. Når filmen også starter med at James Bond mister jenta og ser i kamera og sier «That never happened to that other guy», så virket hele filmen mer som en parodi enn en ekte James Bond-film.
Det er vel også på høy tid og få Jesus Franco nevnt i stafetten. Denne produktive mannen av variert kvalitet. Selv har jeg sett tre filmer av han dette året, der «Kiss Me Monster» er ren søppel, «Venus in Furs» er middelmådig, mens «Justine» med Klaus Kinski er ganske bra.
Vi skal heller ikke gi oss helt med spagetti-western og dette året kom filmer som «Cemetery Without Crosses» skrevet av selveste Dario Argento og «Sabata» med Lee Van Cleef».
Nok babling for dette tar oss med til en annen western skrevet av Dario Argento.
Five Man Army (1969)
Her har vi en skikkelig «hidden gem» som jeg ikke tror engang er utgitt offisielt på DVD. Så denne kan være litt vanskelig å skaffe. Faktisk har filmen kun 463 stemmer på IMDB. På sett å vis merkelig med tanke på de navna som er med. Vi har foreksempel Bud Spencer med, som ikke burde trenge noen videre presentasjon. Vi har også med Peter Graves som du nok husker fra filmen «Airplane» og James Daly fra «Planet of the Apes»,. Selveste Dario Argento har skrevet manus og ingen ringere enn legendariske Ennio Morricone står for fantastisk musikk. Argento hadde forøvrig skrevet manus til en ikke akkurat ukjent western året før kalt «Once Upon a Time in the West».
Filmen er av det mer humørfylte slaget og handler om The Dutchman som samler en gjeng kriminelle for å rane et tog midt under den Mexikanske revolusjonen. Hver av disse kara har en egen spesialfelt som gjør at disse er perfekt for å ta et tog fylt med soldater. En film som både er morsom, spennende og kul.
Joined: Nov 01, 2004 Posts: 3173 Location: Bare følg etter sædklattene på bakken.
Posted: Fri Mar 11, 2011 5:48 am Post subject:
You Only Live Twice (James Bond I Japan) er dritlættis. Skikkelig øl-film, spesielt scenen med det lille helikopteret, "little Nelly" eller hva det het igjen. Folk syter over at Die Another Day er så cheesy og bernslig, men denne er MINST like barnslig og cheesy for sin tid, syns jeg... ____________ Se til helvete å kom dere vekk! Det er ingen bikkje, det...det er en slags TING! Den imiterer en bikkje! Den er ikke virkelig! KOM DERE VEKK, IDIOTER!!!
All times are GMT + 2 Hours Goto page 1, 2, 3 ... 19, 20, 21Next
Page 1 of 21
You cannot post new topics in this forum You cannot reply to topics in this forum You cannot edit your posts in this forum You cannot delete your posts in this forum You cannot vote in polls in this forum
